Denne artikkelen om Jo-Larsa i Femundsmarka stod opprinnelig i Norges Jeger- og Fiskerforenings Tidsskrift i 1916. Forfatteren av artikkelen, Kristian Nissen (1879–1968), var teolog og prest med sterk interesse for samisk kultur og historie. Han arbeidet i mange år i Nord-Norge og publiserte en rekke arbeider om både samisk kultur og eldre norsk kartografi.
Det var i mars i år. Jeg hadde vært på befaring i de ensomme og delvis så ødslige, men allikevel så vakre og i mange henseender så tiltalende trakter østom Femunden. Og som avslutning på befaringen gikk jeg den siste dag i sol og klingende føre fra grensegården Sylen over fjellet nord til Vonsjøen og videre utover Grøtådalen og Rødalen til Røoset og over Femunden tilbake igjen til Langen i Femundsmarken, utgangspunktet for denne befaring, der tillike ble en av de mest vellykkede skiturer jeg noensinne har vært med på.
Interessant var den hele tur og mange gode minner knytter seg til den, minner både om en vakker natur og en elskverdig og gjestfri befolkning på de få og spredtliggende gårde.
Men en spesiell interesse knytter seg dog til den siste dags tur over Vonsjøen og Grøtådalen. Ti denne dags vandring gav meg et par eiendommelige glimt inn i det liv som kan leves av mennesker i ødemarken, hvad enten det nu er fordi de elsker dens stilhet og ro eller det er fordi de føler seg bundet, ja magtstjaalet av den, selv om den tidt og ofte fyller dem med gru.
Ved Vonsjøens søndre strand, skrå overfor grensefjellet med det morsomme navn Vonsjø-gusten, finner man på rektangelkartet et merke for bebyggelse og tilføiet dertil navnet: Larsholm. Det lyder jo nesten slotsmessig dette navn. Men ser man efter i kartets tegnforklaring finner man, at merket nok betegner en gamme eller koie. Og noget Soria Moria-slot uti ødemarken er nok Larsholm heller ikke.
Hvordan det tar seg ut om sommeren vet jeg ikke. Men det vet jeg, at jeg og min ledsager, traktens lokalkjente skogvokter, midt på blanke solskinns-vinterdagen måtte gå på kryss og tvers for å lete etter det inntil det til slutt røbet seg ved et litet gløtt ned i sneen, der hvor vi så brøt oss vei ned til døren og inn i snehaugen til de indre gemakker.
Da vi vel var kommet inn og hadde fått rusket sneen fra ljoren i denne utvendig marmoerhvite overlyssal fikk jeg se hvad det var: En lappegamme av noget så nær den samme type jeg kjenner nordfra, et indre rum med grue midt på gulvet og ljore i taket. Og foran dette rum en gang, endnu mindre og lavere end selve beboelsesrummet.
Man vilde vel tenke seg, at dette byggverk kun har tjent jegere og fiskere til bolig for kortere tid. Men det er dog ikke så. Den slottsherre som har bygget og gitt Larsholm sitt navn het selv Lars Holm. Og han var en gammel lapp som trakk seg tilbake hit og levet her i mange år efter at det var gått ut med hans reinhjord. Og Vonsjøens fisk og Grøtaadalens vilt gav ham erstatning for hvad han hadde mistet.
Noget eneboerliv var det dog ikke han førte. Hvis jeg ikke er feil underrettet så var han gift mann da han slog seg ned her. Og da konen døde og han hadde sturet en tid førte han en ny brud hjem til idyllen.
Men det begynner nu at bli lenge siden de dage, da her var et hjem. Kun jegere og fiskere og andre farende folk finner nu frem til Larsholmkoja. Og dens dør åpner seg gjestfritt for den som vil bøie sin rygg for å komme inn og ta til takke med hvad huset formår: Ly for vind og vær og et sprakende bål om man selv vil gjøre seg den umake å hugge og fange tyrived ute i marken. Og her er tørfuru nok å ta av.
Men om denne kojen kun vakte minner om ødemarksliv, som allerede hørte fortiden til, skulde neste visit gi et innblikk i et eneboerliv, som endnu leves, eller rettere blev levet. Ti det er netop det, at også dette liv nu hører det forgangne til, som har bragt mig til at ta frem disse minner.
Et stykke vest for Vonsjøen ligger Grøtådalssæteren. Om den endnu brukes som seter om sommeren er vist tvilsomt. Kanhende blot det gress som vokser der ved Grøtåens strande i det ellers så stenete og urete landskap sankes sammen og føres hjem til fôr for buskapen på Svukuriset eller nogen anden gård i de trakter.
Det så iallfall temmelig forhenværende ut det lille sæl, som vi oppsøkte som middagstasjon. Litet, lavt og forfalt, ruter knust og filler stukket inn istedet. Men dette til tross tjente det dog som bolig og det vinteren igjennom. Ingen var tilstede, men nogen usle kjørler og annet småtteri og et gammelt renskin på en benk, der var trukket like hen foran den skrøpelige peis, var dog vidnesbyrd om en beboer.
Og om denne kunde min fører skogvokteren fortelle. Det var han gamle Jo eller Jon Larsen Fæmundshytten, som hans fulde navn var, som holdt til her. Tidligere gårdbruker på Haugen nær Fæmundens strand og tillike jæger og fisker i alle de omliggende skoger og fjell hadde han nu på sine gamle dage efter at hans barn forlengst var voksne slått sig ned herinde for godt. Sjelden søkte han folk for at avhende vilddyr og vilt, som han hadde fanget eller skutt, og for at få sig litt kaffe og tobakk og andre livsfornødenheter istedet. Og sjelden søkte folk ham. Det var nok ikke mange utenfor dem, der kom til de trakter på jakt og fiske og som da nok gjerne søkte ham som kjentmann og hjelper i det som hører ødemarkslivet til.
Jeg hadde lyst til at stifte bekjentskap med denne eneboer, men hadde allerede oppgitt håpet, da han ikke var kommet hjem enda, da vi måtte dra videre. Det var jo langt til Langen til kvelds. Men så falt det sig allikevel slik, at vi møtte ham netop som vi hadde forlatt hans bolig. Han kom hjemover efter at ha sett til sine snarer rundt om i dalen. To ryper bar han i beltet. Det var det hele. Gammel, kroket og svak i synet og dertil dårlig kledd. Et par gamle uniformsbukser hadde han på. De dannet jo en ganske eiendommelig kontrast til den ellers ikke meget militære skikkelse.
Mens han pratet litt med mine ledsagere benyttet jeg anledningen til ham uavvidende å filme ham. Og av bildet vil mine lesere se ham som han var: En tidligere kraftig kar som hadde slitt seg ut i ødemarken og var så bundet av den, at han hverken kunde eller ville bryte opp og ty hen til andre for å være deres gjest. En gammel tørfuru i fjellbandet, som får stå til stormen feller den.
Men nu er også hans livssaga ute. I Rørosbladet Fjeld-Ljom for 30te oktober 1916 fant jeg en spalte med denne overskrift: «Et vildmandsliv avsluttet». Og som undertitel stod: «John Larsen Fæmundshytten forulykket». Dette var nok den Jo, jeg hadde møtt.
Av Fjeld-Ljoms skildring hitsætter jeg følgende: «Sidste gang man så Jo var slutten av september. Etpar elgjægere hadde truffer ham derinde; han var da uten mat som vanlig, og de gav ham derfor alt de hadde.
Nu begyndte hans pårørende at bli ængstelig og 2 mand gik indover for at lete. Langt inde i Grøtådalen etsted blev de var at en bu var nedbrendt og de fattet straks mistanke om, at Jo var indebrendt; men ved nærmere undersøkelse fandt de ham i en vandpyt i nærheten av bua. Ulykken kan vel ikke forklares paa anden maate end at bua er begyndt at brænde, da den gamle laa og sov; herunder har det ogsaa tat fyr i hans klær og haar og for at slukke varmen har han søkt ned til en vandpyt og antagelig stupt nedi og druknet. Han hadde endel brandsaar paa ene siden.»
Vemodig er det jo og mest for hans pårørende at vite ham død på en saadan maate. Men man kan kanskje si også om ham at han døde paa sin post. Han var den eneste der gjorde ulven rangen stridig som herre over Grøtaadalen. Jeg hadde ikke gått langt efter mit møte med ham førend nygangne ulvespor krysset vor vei. Nu raader ulven grunden alene.
Kristian Nissen