Langt inne i de øde skogene ved Femunden, i et ulendt og utilgjengelig terreng, lå en av de viktigste basene for Milorgs motstandskamp under andre verdenskrig. Grøtådalssetra, som tilhørte gården Haugen, ble et sentralt knutepunkt for kurér- og transportvirksomhet mellom Norge og Sverige. Basen fikk dekknavnet Celle Venus, og herfra opererte motstandsfolkene i skjul mens de mottok forsyninger, trente og planla aksjoner mot okkupasjonsmakten.
Et skjult tilfluktssted
Celle Venus var strategisk plassert i den 15 km lange Grøtådalen, nært svenskegrensen. Området var preget av ulendt terreng, noe som gjorde det vanskelig å oppdage eller angripe. I tillegg til hovedbasen på Grøtådalssetra, benyttet Milorg-karene flere hytter, som Gjessinghytta og Mellumhytta, for å spre mannskapet og redusere risikoen for oppdagelse.
På det meste bestod mannskapet i Grøtådalen av rundt 15 personer. Våren 1945 ble basen ytterligere styrket av motstandsmenn fra England, som ankom for å fungere som militære rådgivere og instruktører.
Hverdagen i Celle Venus
Livet på basen var preget av en konstant balanse mellom strengt militært arbeid og det å overleve i ødemarken. Daglig sto mennene i direkte forbindelse med London, hvor de mottok meldinger og ventet på forsyningsdropp – som ofte ikke kom. De måtte skaffe vann, hugge ved og jakte på mat. Veden måtte bæres flere kilometer på ryggen, og matforsyninger var ofte knappe.
Når proviant ble mangelvare, måtte de klare seg med det de kunne finne. En periode levde de kun på turistproviant – kjøtt, flesk, erter, svart kaffe og knekkebrød. Etter flere uker med dette føltes maten stadig tyngre å spise. Gleden var derfor stor da de fikk levert fersk fisk og ekte smør fra Sylen.
I tillegg til de daglige oppgavene ble det gjennomført jevnlig våpeninstruksjon og treningsøvelser. Plassen var ofte trang, spesielt når kurerer og andre Milorg-kontakter kom på besøk. Klærne ble oppbevart i store sekker, som også fungerte som sitteplasser på det kalde gulvet.
Overlevelse i ødemarken
Mat ble lagret i et skur, men musene var en konstant plage. For å holde bestanden nede ble det ofte jaktet på smågnagere med håndvåpen. Tilgangen på fersk mat var uforutsigbar, og mennene var avhengige av fisking, jakt og forsyninger som kunne komme fra Sverige. Vinterstid kunne reinsdyr streife forbi, og disse ble iblant felt for å sikre forsyninger.
Kommunikasjonen med omverdenen ble ivaretatt av en telegrafist som hadde ansvaret for å motta og sende viktige meldinger. Selv om han ikke var den beste på ski, var han uhyre rask i vendingen og klarte alltid å håndtere uventede situasjoner med presisjon.
En viktig del av norsk krigshistorie
Historien om Celle Venus er en viktig del av den norske motstandskampen. Her, dypt inne i Femundsmarkas ødemark, overlevde og opererte motstandsfolk som satte livet på spill for Norges frihet. Livet i Grøtådalen var krevende, men dedikasjonen og utholdenheten til de som oppholdt seg der, var avgjørende for motstandskampen.
I dag står Grøtådalen som et symbol på den kampen de utkjempet – en historie som fortjener å bli fortalt videre.
(Kilde: Tufsingdalen i krigens dager 1940-1945, 1995 av John Midtdal.)